Tjuefjerde desember

Kaja:
God jul, Anders Alexander! Hvor er du? Kan du svare snart?!

Jeg sitter i stuen med et ark på min høyre side og den eneste fungerende pennen på min venstre. Litt lengre fremme, på bordet, har svibelen min sprunget ut og begynt å dele deilige dufter som overgår duftlyset jeg fikk av Emma og som Karsten for lengst har brent helt ned. I dag er jeg den første opp om morgenen, slik jeg nesten alltid er den tjuefjerde desember. Det har vært sånn siden jeg var liten, og jeg vet ikke hvorfor, men jeg våkner bestandig av mareritt som får meg til å skvette så kraftig at jeg nærmest våkner på to ben. Misforstå meg rett. Jeg klager ikke. Det er deilig å være den første som våkner. Å ha de små, ensomme timene i fred uten innblanding fra andre. Vel, ikke helt uten innblanding i år, vel og merke. Karsten sine snork trenger seg inn i konsentrasjonen min med jevne mellomrom og fører til alvorlige avbrudd i tankeprosessene mine. Min fetter ville beskrevet det som at hans energier avbrøt mine, uten at jeg helt vet hva han mener med det – og om han i det hele tatt forstår sine egne ord eller om han bare pynter. Jeg ser fra arket og pennen til treet. Solen står fremdeles og lyser i toppen, og det er pyntet med lys og glitter, men ikke noe annet. Jeg vet ikke en gang hvor vi har all pynten, det tenkte jeg aldri på å spørre mine foreldre om.
Tilbake til arket og pennen. Jeg prøver å sitte i nøyaktig samme posisjon som første desember, hvor jeg fant den eneste fungerende pennen og tenkte så det knakte på hva jeg skulle ha som prosjekt. Nå er arket nesten fullt, fullt av nick-navn, klokkeslett, aktiviteter og inntjening. Jeg har tjent seks tusen kroner på Anders Alexander, hvorav to hundre kroner gikk til hans lomme. Jeg har ikke dårlig samvittighet lenger, siden det tross alt er jeg som sitter her med en idiot snorkende i stuen min som for alltid vet min adresse – ikke han. Han trengte bare å børste noens dress en liten stund, og så stikke som om ingenting hadde skjedd. Er det på tide å skrive en kjapp evaluering av prosjektet mitt, eller skal jeg vente til Emma har våknet?

DING DONG.

Det går et klikk i døren, den som ringte på går rett inn. Lyden av de høye helene som parkeres i gangen, forteller meg at det er min tante. Det forteller også det høye ropet hennes.
«SÅ RYDDIG DET VAR HER DA!» skriker hun fra gangen, istedenfor å vente til hun kommer inn i stuen så hun kan bruke normalt volum. «HER TRENGS DET JO IKKE NOE RENGJØRING I DET HELE TATT, HAR DU HYRET VASKEHJELP?»
«JEG KAN FAKTISK VASKE JEG OGSÅ!» roper jeg tilbake. «JEG ER IKKE EN BABY!» Ropet mitt får snorkingen fra Karstens seng til å opphøre umiddelbart, og han grynter. Jeg børster hendene mot hverandre og retter meg opp i ryggen, oppretter en stivest mulig kroppsholdning. Karsten setter seg opp, gnir seg i øynene så store øyebuser ramler ned på dressjakken hans – som begynner å bli så full av støv at den ikke lenger er svart, men grå.
«Er det morgen alt?» mumler han og dytter bena utfor sengen. Dette er første gang jeg har sett ham bevege en eneste kroppsdel utenfor sengen siden han kom, toalettbesøk har han mest sannsynlig gjort mens jeg ikke har vært i nærheten – i hvertfall kan jeg ikke kjenne noen uvanlig stank som forteller meg noe annet.
«Det er morgen ja,» svarer jeg og kaster et blikk på vegguret. «Tante er på vei inn i stuen akkurat nå, så du burde kanskje gå?»
«Neida,» smiler Karsten. «Jeg trenger ikke gå. Man kan vel ikke kaste ut noen på selveste julaften?»
Jeg himler med øynene. Tante stopper i stuedøren og stirrer forskrekket på vår store gjest, forskrekket på treet og forskrekket på Karsten igjen. Hun rister på hodet, gnir seg teatralsk i øynene, og stirrer én gang til.
«Hva gjør denne mannen her?» hviner hun. Hun stryker en hånd gjennom det strenge røde kone-håret. «Hva er dette for noe, Kaja?!» Nå plasserer hun hendene i siden for å se enda strengere ut, og selv om jeg egentlig ikke lar meg skremme av voksne menneskers truende oppførsel, går det kaldt nedover ryggen min et øyeblikk. Jeg griper børsten min og begynner å gre gjennom håret så dagligdags jeg bare kan.
«Det er bare en mann som nekter å gå.»
«Det er det ikke!» utbryter min fetter, mens han kommer busende inn i stuen og kaster seg ned i lenestolen. For anledningen er han kledd i en stor, rød julegenser med Rudolf på, og har satt håret opp i en merkelig spraglete strikk. Han legger bena i kors og gliser tilfreds. «Det er bare en kar jeg kjenner som ikke hadde noe sted å være i år, så jeg inviterte ham hjem.» Han får det rare ansiktsuttrykket han alltid får når han lyver, men som min tante dessverre ikke har lært seg å gjenkjenne ennå til tross for at hun er hans mor.
«Javel?» Hun klør seg skeptisk på nesetippen. «Hvorfor står det en seng i stuen?»
«Hvor ellers skal den stå?» spør min fetter forskrekket.
«Nei, men slår jo gjerne sengen sammen om morgenen,» kjefter tante, «eller så kunne han ha sovet oppe hos deg – det ville vel vært mer rimelig.» Hun myser mot Karsten, som om hun prøver å lese hva som er galt med ham. Jeg tviler på at hun får det til. Min tante har aldri vært noen god menneskekjenner. «Dette må jeg tenke litt på,» mumler hun. «Jeg har tross alt ansvaret for dere barna.» Hun forlater stuen og begynner å romstere på kjøkkenet.

På soverommet sitter Emma i sengen min med ansiktet dypt begravet i telefonen. Akkurat nå kan det se ut til at hun skriver med den nye matchen sin på Tinder. Hun har alltid vært flink til å hoppe videre fra mannen i sitt liv til den nye mannen i sitt liv, og hver gang påstår hun at hun elsker dem. Hun sier det så mye at jeg ikke tror noe på at hun elsker meg heller. Jeg har aldri tenkt at et av kjennetegnene for å elske noen er at man glemmer dem én dag etter at de forsvinner og at andre bare kan hoppe inn som vikar uten at man merker det minste forskjell. Jeg blir varm i hendene, brenner etter å si noe, men orker ikke at hun ser på meg med dådyrøyne og klager over hvor slem jeg er som sier slemme ting.
«Hei snuppe-pus,» hilser hun og ser opp. «God morgen! Har du sovet godt?»
«Sånn passe,» nikker jeg. «Tante har kommet, Karsten har våknet, og –«
«HVA ER DETTE HER FOR ET ARK?» skriker tante fra stuen. Jeg ser fra Emma til døren til Emma igjen. Hun ser på meg. Vi stirrer på hverandre uten å lage en lyd. «HVA ER DET SOM STÅR HER EGENTLIG? HVEM ER EGENTLIG DENNE MANNEN?!» Trampende skritt nærmer seg soverommet, men blir avbrutt av

DING DONG

ringeklokken. Jeg og Emma kaster oss ut av soverommet og springer mot døren, om å gjøre å åpne den før tante tar oss igjen. Personen som møter oss i døråpningen har samme kone-hår som min tante, bare brunt. Briller ned på nesetippen. Svart bukse og blå jakke. Jeanette Martinsen fra kommunen, står i døren med en bukett røde og hvite blomster dekorert med kongler og glitter. Hun smiler på den minst strenge måten hun klarer, og hun får det nesten til. Hvis jeg ikke hadde kjent henne før, ville jeg trodd at strengheten hennes var mer moderat enn ekstrem.
«God jul!» hilser hun blidt. «Jeg sa jo jeg skulle sjekke innom. Hvordan går det her?» Hun gjør som hun lovte – presser hodet frem, og kikker bokstavelig talt inn. Inn på kjøkkenet, hvor min tante har stilt seg med armene i kors. Ansiktet hennes er knallrødt nå, og svetteperlene renner. Hun har arket mitt i hånden, men akkurat nå kan hun ikke si noe. Enn så lenge.
«Det går fint,» svarer Emma for meg. «Kaja har vasket hele huset og vært kjempeflink.»
«Hvem er du da?» spør Jeanette Martinsen og stirrer med avsky på Emmas pierching og sterke hårfarge. «Er du en… venninne?»
«Emma,» hilser Emma med utstrakt hånd. Jeanette overser den og rekker meg buketten. «Dere skal vel spise en julefrokost dere nå?» fortsetter hun. «Skal du se på tre nøtter til askepott, da?»
«Kanskje,» gliser jeg overbevisende. «Det kan hende.»
«Ja, jeg ser at tante også er hjemme?» Hun stirrer inn på kjøkkenet igjen, møter blikket til min fremdeles skrekkslagne tante. «Så bra, så bra. Og fetter, er han også hjemme da? Tror du du får masse fint til jul? Er du klar for å komme på skolen igjen andre januar?»
«Ikke snakk om skolen nå da,» stønner jeg, «det er jo ferie. Jeg skal prøve å slappe av.»
«Okei, da ringer jeg deg tredje juledag og hører da.» Jeanette Martinsen nikker, kikker rundt seg i gangen nok en gang og snur på helen. Jeg snur meg mot tante og forter meg å snakke før hun rekker å si noe mer. Lar døren til gangen stå oppe, så hun ikke skal være sikker på om Jeanette Martinsen fremdeles kan høre oss eller ikke.
«Han under kommer til frokost han også,» forklarer jeg. «Det er blitt en liten tradisjon, siden samboern hans alltid spiser frokost med oldemoren sin.»
«Jasså, ja…» Tante løfter hånden til ansiktet og blir stående å veksle vekten mellom høyre og venstre fot. Jeg kan se dilemmaet koke i hodet hennes. Skal jeg kjefte og smelle på grunn av arket, eller skal jeg dekke på bordet? Kjefte – dekke? Dekke – kjefte?! Hun løfter også den andre hånden, med arket, til hodet og sukker, kniper sammen øynene og sukker igjen. Nå har hun bestemt seg. Emma griper hånden min og klemmer i spenning. Tante åpner kjøleskapet, begynner å tralle og nynne for seg selv. Vi puster lettet ut.

BANK BANK BANK.

Han under står i døråpningen.
«Jeg banken på veggen der jeg,» ler han, «siden døren allerede var åpen.» Han rekker meg et fat med lokk på. «Samboern lagde noe greier til frokosten, vet ikke hva det er. Vær så god hvertfall!» Han gliser. For én gangs skyld er han ikke kledd i joggebukse, men har for den spesielle frokosten valgt å ta på seg noen hullete olabukser isteden. Det er det mest formelle jeg har sett ham i i hele år.
«Kom inn, kom inn!» befaler Emma selvsikkert. Når hun står i døren sammen med meg og tar imot gjester, presenterer seg og snakker for meg, føles det nesten ut som om hun er min kone. Jeg smiler. Han under tråkker av seg skoene og ser seg rundt i gangen.
«Så ryddig og fint det var her da,» skryter han. «Håper det er greit at jeg tok med meg han stakkaren jeg fant forslått i trappa her om dagen, forresten.» Han rekker ut hånden og drar en høy og spinkel mann inn døren. Kanskje den siste personen jeg forventet å se akkurat nå – Anders Alexander. Anders Alexander tar også av seg skoene, smiler forsiktig til meg akkurat som han pleier. «Jeg fant han på bunnen av trappen,» forklarer han under. «Han hadde jo slått hjernerystelse og hele pakka… Han er nesten bra igjen nå da, men telefonen hans sto ikke til å redde, den var helt knust faktisk…» Han rister på hodet. «Det er triste greier. Noen reiser hjem til familiene sine til jul, andre blir banket opp og kastet inn i en tilfeldig trappeoppgang. Jeg vedder på at det var en annen selger der ute som ikke tok et nei for et nei, eller hva tror du Kaja?»
Jeg nikker bestemt. Emma nikker også.
«Ja,» sier vi i kor.

Bordet er nesten helt dekt nå. Tante har forbydd oss å sette oss før det er ferdig pyntet, og ingen får lov til å røre. Derfor setter vi oss rundt det lille stuebordet ved fjernsynet. Karstens seng er brutalt blitt slått sammen og lagt tilbake igjen i sekken, og Karsten selv har tatt min fetters plass i lenestolen.
«Hvor er fetteren din?» spør Emma, som sitter tett inntil meg i sofaen. Han under har satt seg på andre siden, litt nærmere enn hva jeg synes er topp.
«Oppe på loftet og pakker inn gaver sikkert,» humrer jeg. «Han driver alltid og pakker til langt ut i frokosten.»
«Åja,» nikker Emma. Hun sier ikke noe mer.
«Det ligger noen brev til deg på bordet,» mumler Tante med noe pynt i munnen, dekorerer spisebordet for harde livet med håret stående ut til alle kanter. Jeg begynner å sortere. Legger brev som ser ut som regninger i én bunke, og de to brevene som ser ut som private kort i et annet. Emma hjelper meg å åpne. Det ene kortet er fra en brevvenninne fra Danmark, som jeg egentlig ikke skriver brev med lenger men bare sender julekort til én gang i året. Det er bilde av en stall og et jesusbarn, og bakpå har hun skrevet med fin løkkesskrift at hun håper at jeg «og mine» får en fin jul. Jeg trekker på smilebåndet og lurer på om hun egentlig vet hvem «jeg og mine» er. Det andre kortet vet jeg allerede hvem som har sendt. Jeg lener meg tilbake i sofaen. Det er et fotografi av noen smilende afrikanske barn og et voksent par med like store og smilende munner.

Kjære Kaja!
Vi har det veldig gøy i Afrika, og har opplevd de utroligste ting. Vi har vært på safari, gått mange spennende turer, og, viktigst av alt, bygget ti nye brønner! Det har virkelig vært en glede å få oppleve Afrika, og vi gleder oss til mange flere år på dette artige kontinentet. Vi planlegger også å besøke Australia før vi reiser hjem igjen. Du er hjertelig velkommen til Afrika i sommer, i sommerferien din! Da er du ferdig med ungdomsskolen, tenk på det! Vi håper du gjør det bra på skolen slik at du også kan få mye spennende ut av livet ditt, det anbefales virkelig. Håper det går bra med fetteren din også, at tante passer godt på deg og at du har fått mange venner. Mange juleklemmer, mor og far!

Jeg legger kortet tilbake i konvolutten igjen. Emma, som har kikket over skulderen min, kikker rart på meg.
«Så det er der de er,» undrer hun. «Jeg har alltid lurt på hva greia med de var.»
«Åja,» nikker jeg. «De gjør gode gjerninger,» forklarer jeg. «De redder verden.» Han under ler høyt, som om det er noe morsomt med at de redder verden. Jeg ser bare rart på ham. Legger merke til at Anders Alexander har satt seg på fanget til Karsten og at Karsten har lagt armene rundt magen hans. Jeg lener munnen mot øret til Emma.
«Jeg har pakket inn uniformen hans og masse g-strenger i en presang,» hvisker jeg. Emma presser leppene mot øret mitt.
«Kult,» hvisker hun. «Hvis vi finner en leilighet til ham, så slipper vi å bruke leiligheten din!»
«Vi kan snakke mer om det senere…»
Jeg rensker stemmebåndet en gang, og Emma krymper seg av det voldsomme volumet. «Jeg orker ikke en Karsten til, liksom.»

Tante har slukket de fleste lampene og tent julelykter overalt. Emma har hengt opp en medbragt julekule i treet, og han under har pyntet det med en hjemmelaget papirkurv. Vi setter oss ved spisebordet mens tante tenner røkelse. Jeg har satt meg ved enden for å ikke risikere å få Karsten for nærme, men det kan se ut som om han har det hyggelig ved siden av Anders Alexander.
«Ikke for å være frekk,» begynner Karsten med den altfor høye stemmen sin. Tante stirrer på ham med forakt, det samme gjør jeg. «Du og han fettern din er hyggelige folk, men ingen slår hushjelpen her.» Han rusker Anders Alexander i håret. «Når denne frokosten her er ferdig, er jeg ferdig med utakknemlige kjerringer og gærne hippier. Da drar jeg hjem, og hushjelpen skal være med.»
Jeg nikker sakte, prøver å ikke virke for begeistret i frykt for at han skal ombestemme seg.
«Det er greit,» sier jeg alvorlig. «Det høres ut som en god idé.»
«JAVEL,» roper tante, slår skjeen sin mot et glass for å få alles oppmerksomhet. Hun setter seg ved siden av han under, kremter høyt. «Nå spiser vi.»

Advertisements

Lille julaften

Det begynner å nærme seg kveld, og jeg trekker på meg svarte, stramme bukser og hvit silkeskjorte. Jeg har funnet frem et stort speil fra kottet på loftet som viser meg i helfigur. Snur meg, observerer meg selv fra alle sider. Grer håret bakover og setter det i en strikk, smører på mørk leppestift. Akkurat nå, i dette antrekket, med denne sminken og med dette håret, ser jeg ekstremt voksen ut. Jeg nikker. I år er jeg helt voksen. Jeg har ordnet nesten alt helt på egenhånd, alt bortsett fra all rengjøringen min tante insisterte på. Jeg har til og med støvsugd i trappeoppgangen jeg deler med han under, samt plassert en nisse som spiser grøt fra en skål inntil veggen ved siden av en rød lykt. Når han under ser dette, kommer han til å skjønne at det ikke er en drittunge som bor i etasjen over ham, men en voksen, ansvarsfull kvinne.

Kaja:
Hei Anders Alexander. Hvordan går det? Hvor ble det av deg etter at du falt ned trappen egentlig? Kommer du tilbake? Karsten kom inn gjennom vinduet her om dagen og nekter å dra… Kunne trengt litt hjelp, egentlig. Har du noe sted å være i morgen? Hilsen Kaja.

Jeg trommer fingrene mot skjermen mens jeg spaserer frem og tilbake på loftsgulvet. Det begynner å lukte rent her oppe, ikke fordi jeg har vasket, men fordi jeg har tent et lite, hvitt duftlys med bilde av vasket tøy på. Jeg skulle gjerne befunnet meg på et renere og mer ryddig sted, men ett sted går grensen: Jeg vasker ikke rommet til min fetter. Jeg kikker på mobilen igjen, går ut av innboksen og inn igjen på nytt. Anders Alexander pleier vanligvis å svare lenge før jeg har skrevet noe til ham i det hele tatt, og det pleier i hvertfall ikke å gå flere minutter.
«Svar da,» stønner jeg. Gjør et lite hopp i det telefonen vibrerer i hånden min likevel.

Fetter:
Hei, kusine. Kan du ikke komme ned å drikke deilig jule-gløgg med mandler, rosiner og hele (al)pakka? (haha) Karsten driver bare og sover uansett, så lite selskap i han… føler meg litt ensom her nede.

Jeg himler med øynene. Hvis min fetter bare hadde jaget ut Karsten istedenfor å ønske ham hjertelig velkommen, ville jeg ha sittet nede i stuen og holdt ham med selskap i hele dag. Jeg kikker bort på trappen. Sånn som jeg ser ut nå, burde det gå an å jage ham ut når jeg først kommer ned. Hvis jeg bare snakker ordentlig, bestemt og strengt nok – uten å svare på noen digresjoner. Jeg blåser ut duftlyset og lar hånden skli på rekkverket mens jeg med bestemte skritt beveger meg nedover. Ganske riktig sitter min fetter i sofaen, i vide hamp-bukser med bena i kryss. Han har formet hendene til en skål under koppen sin, drikker med høye slurpelyder. Øyenbrynene spretter opp i et han får øye på meg.
«Hyggelig!» gliser han. «Det er bare å snakke høyt altså, gamlefar der borte sover skikkelig tungt.»
«Bra.» Jeg lister meg likevel med museskritt og setter meg på andre siden av sofaen, rekker ut hånden og tar imot gløggen min fetter skjenker til meg. «Hva skal vi gjøre i kveld? Sette på en DVD og se en hel julekalender på én kveld?»
«Ja.» Min fetter sperrer opp øynene slik at alle flik av lys i hele rommet får dem til å glitre. «Det gjør vi. Det var en god ide, Kaja! Det var lurt. Det synes jeg vi skal.» Han setter fra seg koppen og går ned på kne foran DVD-hyllen, lar fingrene skli over de ulike samlingene. «Hva er vi i humør til i år, da tro…?»

Kaja:
Hei, Anders Alexander. Hvorfor svarer du meg ikke?
Er du der? Prøvde å ringe tidligere i dag…

DING DONG.

Min fetter spretter opp og springer ut i gangen med nøyaktig samme engasjement som en ti år gammel gutt. Jeg holder øye med Karsten imens. Kan dørklokken ha ødelagt alt og vekket ham? I så fall må jeg være beredt. Hvis han våkner nå, så skal jeg ikke sitte her i ro og mak og drikke gløgg som om alt er i orden, da skal jeg stå klar med armene i kors og si tydelig ifra om at nok er nok og at hvis han ikke pakker sakene sine innen fem minutter så blir han nødt til å dra uten dem. Et høyt snork avkrefter frykten min. Enn så lenge kan jeg la ham ligge i ro. Jeg er ikke nysgjerrig på hvem som ringte på heller, det er selvfølgelig Anders Alexander som er tilbake etter å ha ignorert meldingene og anropene mine en hel dag. Jeg kan huske at han har vært sur på meg i tidlig fortid… Kanskje til og med prøvd seg på noe idioti om han ikke ville være min venn lenger. Han har alltid kommet tilbake. Denne gangen står han på døren og tigger om tilgivelse, enda mer ydmyk enn vanlig, klar for å hjelpe meg å kaste ut Karsten. Jeg kikker ned i gløggen, på mandelbiter som flyter opp til toppen av gløggen når jeg rører med skje. Hører skritt bak meg, lyden av to personer – min fetter og Anders Alexander. Trekker luft inn gjennom nesen. Hm. I dag lukter han faktisk ikke ingefær, slik som han pleier. Det kan virke som han har begynt med en helt ny parfyme, en med sitrusduft. En dyp parfyme, sannsynligvis dyr. Så deiser hun plutselig ned ved siden av meg, Emma.
«Se!» roper min fetter og tar klokt plass i lenestolen. «Det er Emma!»
«Jeg ser det,» forklarer jeg og studerer min myke, hvitkledde venninne. Hvite, vide, myke bukser og en skjorte som er helt lik min. Utkledd som engel, med hår så rødt at det nesten lyser opp rommet. Hun stirrer på meg med gigantiske blå øyne. Leppestiften er noe utgnidd, den sorte øyesminken har begynt å slå sprekker. Hun strekker ut armene og omfavner magen min, legger hodet i fanget mitt. Jeg stryker hånden forsiktig over håret, og så begynner hun å hulke.
«Tror ikke hun skal være hos Jakob noe mer,» forklarer min fetter glad. «Er ikke det hyggelig? Da kan hun jo være her!»
«Hva har skjedd?»
«Han bare dro sin vei!» gråter Emma, «han sa han hadde blitt kjent med en svensk modell.» Hun løfter hodet og stirrer på meg. «De kan jo ikke bare ha blitt kjent på én dag, han må ha gått bak ryggen min lenge
«Det forklarer hvorfor han ble sjalu hele tiden.» Jeg tar tak i hånden hennes og klapper den. «God gammeldags projisering.»
«Hva betyr det?»
«Det er når man legger sine egne følelser på andre,» forklarer jeg. «Som hvis en sur person hele tiden beskylder andre for å være sure, eller en motorisk utro person beskylder kjæresten sin for å være utro.»
«Herregud!» stønner hun. «Man kan jo ikke bare gjøre sånn! Man kan ikke bare stikke fra meg! Jeg var litt sur de siste dagene kanskje, men det var jo bare fordi han hele tiden var sur! Åh, Kaja,» sukker hun og legger hånden dramatisk mot pannen. «Du vet når solen står på himmelen, og så blir det PLUTSELIG solformørkelse og det blir helt mørkt? Det skjedde nå. Hele livet mitt er lagt i grus. Fremtiden min er blåst bort, som dugg for solen, Kaja min. Som dugg for solen. Nå er det deg og meg.» Hun snufser og trekker sin Iphone opp fra BH-en. «Jeg må bare se hva den ene matchen min på Tinder skriver.»

Tjueandre desember

Jeg har brukt en tredjedel av pengene vi tjente på Anders Alexander på julegaver. Nå ligger de pent innpakket på soveromsgulvet, og jeg teiper på ekstra sløyfer og bånd og fine til- og fralapper formet som stjerner og hjerter i kongelige farger. Jeg låser dem inn i boden og gjemmer nøklene i lommen, lar den ikke stå i nøkkelhullet som vanlig denne gangen. Jeg har grepet det jeg fant av tørrvarer og lagt dem i bærenettet, samlet sammen alt fra ølpølser til tunfiskbokser til knekkebrød til pepperkaker. I dag skal jeg bo på loftet.

Det første jeg gjør er å lufte. Jeg åpner vinduene på vidt gap og lar den høstaktige luften fylle opp rommet med oksygen. Den stramme lukten av hasj er fremdeles påtrengende, men det viktigste akkurat nå er tross alt at jeg får puste. Min fetter har sin egen hybelkomfyr her oppe, og et lite bråkete kjøleskap. Her plasserer jeg de to påleggene jeg rakk å røske med meg fra kjøleskapet nede uten å dra til meg min fetter eller Karstens oppmerksomhet. Hvordan skal det bli på julaften når tante kommer? Skal Karsten liksom gjemme seg på rommet mitt og sove i min seng, eller har han noe sted å dra slik at jeg blir kvitt ham for godt? Hva i alle dager skal jeg gjøre med vinduet? Jeg roter frem en ren skjele i skapet hans, fyller den på badet. Badet er den eneste kroken på dette loftet som ser rent og ryddig ut, så rent at tanken på å dusje eller bruke toalettet ikke virker avskrekkende. Jeg heller pastaskruer i skjelen går og setter meg på heklepleddet som dekker hele sengen hans. Lolita ligger ved siden av. Skal jeg bruke dagen på å lese en kjent klassiker jeg nesten ikke vet noe om, eller skal jeg gjøre som jeg pleier når jeg ikke vet hva jeg skal gjøre: Tilbringe hele dagen på mobilen?

Tante:
Hei, kjære Kaja-niesen min!
Jeg kommer tidlig den tjuefjerde desember for å hjelpe til med vasking og rydding til jul, eventuelt det gjenstående. Hvordan går det med forberedelsene der borte? Jeg hørte at fettern din skal lage noe vegetar-greier, men jeg tar med litt mat for oss som trenger/er vant til kjøtt også. Kommer det noen flere på besøk, eller blir det oss tre??

Kaja:
Jeg tror det blir oss tre. Min fetter har en eller annen kompis på besøk, vet ikke om han skal gå eller ikke? Koselig at du kommer tidlig, gleder meg til å se deg.

Jeg klør meg på nesen. Kan jeg skrive en slik løgn? Ja, det kan jeg. Send. Det må jeg. En kjapp følelse av verk i fingrene forteller meg hvor høyt jeg ønsker jeg å bare trygle henne om å komme og kaste Karsten ut, men hva om han forteller noe? Hun hadde gått helt amok hvis hun fikk vite hva som har skjedd, hun ville begynt å være her dagen lang og døgnet rundt og aldri latt meg være i fred, konfiskert telefonen min og PC-en min så jeg aldri kan snakke med Emma igjen. Jeg ville ikke hatt noe som helst å leve for lenger, spesielt ikke hvis hun begynte å tvinge meg til å dra på skolen sånn at jeg måtte rekt rundt i gatene helt til skolen var slutt for at hun ikke skulle skjønne at jeg ikke har vært på skolen.

Jeg går til pastaen som har kokt en stund. Hvor er silen? Typisk. Min fetter har ingen sil. Jeg må sile med hjelp fra en tallerken. Rører innholdet i tunfiskboksen inn i pastaen. Det er tomt uten noen grønnsaker, og jeg tror det ligger en squash i kjøleskapet nede, men ikke faen om jeg går ned en gang til. Jeg setter meg i senga med bollen og en gaffel, stirrer ut av vinduet. Det er en stjerne langt unna som blinker forsiktig, som om den kan gjøre meg i bedre humør. Jeg ser for meg hvordan den ville ha muntret meg opp hvis Emma var her, hvordan hun hadde pekt på den og begynt å holde lange foredrag fulle av metaforer av både høy og lav kvalitet. Sjekker telefonen igjen. Ingen meldinger fra henne ennå, ikke én eneste en i hele dag. Hva gjør hun? Nå sitter hun sikkert og kysser Jakob hjemme i sofaen sin, og har helt glemt alt som har skjedd de siste dagene, glemt at hun skulle ønske han var død og at hun heller vil se på porno enn å ligge med ham. Selv om hun har sagt en mengde stygge ting om pornografi tidligere. For henne ordner alt seg til jul, det gjør det hvert eneste år. Hun våkner og klemmer kjæresten sin hvert år, uansett hvem kjæresten er, og ser på tegnefilmer til langt på dag. Hun stresser ikke i det hele tatt med å få alt ferdig, alt blir bare ferdig helt av seg selv i bedagelig tempo. Hun bekymrer seg aldri over penger. Pengene bare strømmer inn etter hvert som hun maler og poserer med eple i munnen i badekar og drar til seg slaver fra internett som hun kan selge videre til gamle griser som en annen hallik. Hvis hun noen gang blir tatt av hallikparagrafen, kommer hun til å sitte og smile uskyldig i retten. Hun kommer til å bli verdenskjent og så skrive en tykk bok om hvordan det var å være hallik, og hvordan hun ble påvirket av den ondskapsfulle venninnen Kaja til å gjøre grusomme ting som hun senere angret på av hele sitt hjerte.

Karsten:
Skal du ikek komme ned, Kaja? jg har finni ut pass orde på PC en din. viss du ikek komr ned, så kan jg sikkert finne på litt av vært…

Jeg sperrer opp øynene og spytter ut biten med tunfisk som ligger og vokser i munnen.

Kaja:
Jeg har telefonen min, så jeg kan følge med på alt du gjør på Facebook. Hvis du skriver noe teit til noen av vennene mine eller prøver å ødelegge for meg på en eller annen måte, ringer jeg bare til politiet og viser dem alle meldingene mellom oss.

Karsten:
Det ville jg ikke gjort viss jg var dg. Du er over kriminell lavalder & kan rammes av hallikparagraf..

Kaja:
Det kan godt hende, og hvilken forskjell gjør det? Jeg går gjerne i fengsel en tur, det er ingen forskjell på fengsel og å være fanget på dette loftet her. Du regnes som pedofil uansett om jeg regnes som en hallik, så jeg ville ikke tatt sjansen hvis jeg var deg. Er et virkelig verd å sende meg i fengsel hvis du samtidig blir tatt for å drive med barnerov?

Karsten:
jg har ikke dt, jg har knapt rørt dg!!!!!!!

Kaja:
Tar du sjansen?

Jeg spidder en pastaskrue med gaffel og stirrer på den. Vet ikke om jeg skal spise den eller om jeg bare blir kvalm.  

Tjueførste desember

Posten. Det er den første tanken som faller ned i hodet mitt når jeg våkner sent på ettermiddagen dagen solen snur. Det er svært lengesiden jeg har tatt inn posten, og nå ligger den der helt åpen for post-tyver. Massevis av vinduskonvolutter med skumle ark inni, kjefting over penger som ikke er betalt til riktig tid og haugevis av sensitiv informasjon som noen kanskje kan bruke til å stjele alt jeg eier og har. Jeg skuffer vekk dynen og setter meg opp, kjenner hvordan klærne klistrer seg til kroppen etter en godt oppvarmet natt. Brystholderen er det ekleste av alt, spilene som har ligget og trykket mot huden i hele natt og sannsynligvis etterlatt dype merker. Det positive er at Karsten ikke ville kunnet inspisere attributtene mine uten å vekke meg først.

Jeg gidder ikke å sjekke hvordan det går inne i stuen, men kan høre min fetter tromme der inne, tromme på reinsdyrtrommen som han gjør ved hvert eneste vintersolverv. Det er en beroligende lyd som slår på samme måte som hjertet mitt, en lyd som får det til å virke som om det er så stille at jeg hører alle lydene i kroppen. Jeg tråkker ned i de store støvlene mine som jeg så dumt hadde på meg første gang Jeanette Martinsen fra kommunen kom på besøk, og tusler ned trappen. Når jeg når bunnen, stanger foten min borti noe hardt. Det er hodet til Anders Alexander, som ligger på ryggen og stirrer opp i taket. Størknet neseblod rundt munnen og nesen. En noe tafatt kroppsholdning. Akkurat nå, med en gårsdag full av Karsten, er han ikke det verste jeg har sett. Når jeg har puttet den gigantiske bunken konvolutter i bærenettet mitt, setter jeg meg i det nederste trappetrinnet og stirrer på ham en stund. Han kikker tilbake. Hvorfor har ikke han under sagt eller gjort noe? Har han ikke vært hjemme? Hvorfor sjekket jeg ikke om bilen hans sto der?
«Hvordan går det?» spør jeg prøvende. Anders Alexander blir liggende taus en stund, før han trekker de sammenklistrede leppene fra hverandre.
«Jo…» knirker han. «Litt opp og ned…»
«Falt du ned trappen, liksom?»
«Mm…» Han hoster svakt. «Gjorde visst det…»
«Tror du du er skadet?» prøver jeg videre. Jeg orker ikke ta på ham eller snu på ham.
«Det går greit…» Han trekker på smilebåndet. «Skal du straffe meg nå, herskerinne?»
«Nei,» svarer jeg og går opp igjen. Lukker døren bak meg, låser. Når han kommer med sånne dustete uttalelser, kan han neppe være så skadet som han lot som. For alt jeg vet har han vært i en morobutikk siden sist og sminket ansiktet sitt blodig bare for å lokke frem sympati. Lukten av blod kan like gjerne ha vært innbilt.

I stuen har min fetter lagt telys utover hele gulvet for å markere den viktige dagen, og solen på toppen av edelgranen skinner som aldri før. Han slår og slår på trommene, har lukket øynene og nynner og joiker for seg selv. Det høres ikke så ille ut, og jeg kjenner en svak trang til å sette meg i sofaen, lukke øynene og bare forsvinne inn i min egen verden. Problemet er Karsten som ligger og lener seg mot fløyelsputen sin og knasker konfekt fra en gigantisk konfekteske i en rund, svært pyntet boks. Han smiler trivelig når han får øye på meg, vinker til meg som om jeg bare er en annen gjest som har kommet på besøk til hans territorium.
«Sovet godt?» spør han. «Jeg synes nå kanskje du sto litt vel sent opp i dag, eller hva?» Han humrer. Jeg slår meg forsiktig ned i sofaen min og legger vannflasken i fanget, som et slags skjold mellom oss. Hvis han kommer nærmere kan jeg alltids slå ham i hodet med den.
«Sikkert,» svarer jeg.
«Du trenger ikke være sjenert,» ler han. «Vi kjenner hverandre jo godt. Var det ikke bra at jeg kom hit sånn? Du kan tjene masse penger på meg. Hvis du får tilbake hushjelpen din, da. Du har vel kanskje noen flere truser?»
«Nei,» mumler jeg. «Jeg har ikke det. De jeg har vil jeg beholde selv.»
«Jeg synes ikke noe om den sure holdningen din egentlig,» forklarer han alvorlig. Han prøver å holde blikket mitt, men lar øynene mine hvile på trommen til min fetter. Akkurat nå slår han bare med fingrene, en stille del av den timelange fremføringen. «Jeg liker bedre blide jenter.»
«Kanskje du skal dra å oppsøke noen blide jenter da,» foreslår jeg uten å se på ham. «Du har kanskje en kone? Du nevnte noe om familie. Noe om at du ikke hadde noe særlig tid før etter jul.»
«Ah.» Jeg hører ham slå seg på låret, og i øyekroken kan jeg skimte støv fyke ut i rommet. Har han støvet til dressen sin ekstra mye bare for å få meg til å hente hushjelpen? «Hehe,» fortsetter han, «det var bare noe jeg sa i tilfelle jeg ikke ville komme tilbake. Jeg måtte jo tenke meg litt om, se om det fantes bedre tilbud der ute, og jeg prøvde faktisk også ett sted. Det var bra, men de lot meg ikke komme tilbake. Av en eller annen grunn. Jeg skjønner igrunn ikke hvorfor. Mennesker nå til dags er så pripne.»
«Jeg kan være enig i at de er pripne,» svarer jeg og ser på ham for første gang i dag. Han ser altfor fornøyd ut der han stapper fjeset fullt av konfekt. Han har fått sjokolade i munnvikene. «Men, det gjelder helt andre ting. Jeg tror ikke du kommer til de mest pripne personene når man oppsøker sånne interesser som du har.»
«Sier du at jeg tar feil?» Han griper det første han får tak i, duftlyset, og holder det truende fremfor seg. «Jeg liker ikke å bli motsagt av småjenter på femten år.»
«Jeg er seksten.»
«Nei, det er du ikke,» ler han. «Jeg har undersøkt alt. Jeg vet at du bare er femten år. Jeg regner med at du har noen foreldre som ikke ville likt det hvis de visste at du inviterte voksne menn med deg hjem…»
«Det er jo du som hadde fått problemer,» stønner jeg. «Skulle det liksom være en trussel?»
«Jeg synes det du sa hørtes ut som en trussel, jeg!» svarer han sjokkert. Nå står øynene så mye ut at jeg blir redd for at de skal ryke fra de ekle trådene øynene er festet i og ramle ned på gulvet mitt. Hvis det hadde skjedd, ville jeg ikke hatt noe annet valg enn å invitere hushjelpen inn igjen for å gjøre rent. Æsj. «Jeg finner meg ikke i å bli truet av smårips!»
«Hvorfor snakker du så negativt om smårips?» Jeg rynker pannen så hardt jeg bare kan, kjenner hvordan rynkene utvikler seg videre. Jeg kommer til å få et dypt hull i pannen en eller annen dag. «Det virker jo som du har veldig sansen for oss. Meg og Emma. Det gir ikke noen mening at du oppsøker oss og liker oss og samtidig hater oss og truer oss.»
«Nå skal ikke du sitte der å leke frøken smart!»
«Neivel.» Jeg reiser meg og går tilbake til soverommet. Det er ikke noen vits i å prøve en gang. Uansett hvor mye jeg skulle ønske, kommer jeg aldri til å begynne og like Karsten. Jeg kommer ikke til å bli glad i ham eller føle at han hører hjemme i stuen min. Jeg setter meg på sengen og legger hodet mot knærne. Det tørre stoffet fra jeansene tørker ut pannen min nesten med én gang, men det driter jeg i.

Emma:
Herregud, jeg kan ikke tro at han faktisk gjorde det! Haha! Hvordan går det med deg? Oppfører han seg pent? Tjener du masse penger? Jeg gleder meg til å komme tilbake til deg, istedenfor å sitte her sammen med jævla Jakob… Så drittlei… Herregud… Det er du som er den utvalgte, den ene, min sjelevenn! Skulle ønske vi bodde sammen, så vi kunne jage Karsten ut sammen. Vi kunne drept ham, partert ham og frosset ham ned i fryseren! Tenk det! Det ville vært som på skrekkfilm… Men du klarer jo ikke det alene. Hva skal du gjøre? Jeg kommer til deg så fort jeg bare kan! I romjula! Elskede!

Kaja:
Enig, det er helt sykt. Og, det er ikke noe gøy i det hele tatt. Han sitter i stuen min og mesker seg med konfekt, og han har slått opp en seng til og med. Fetteren min er helt på lag med ham og synes bare det er morsomt med en ny venn. Han skjønner ingenting. Jeg gleder meg til du kommer, så vi kan ta han bort sammen.

Karstens stemme overdøver alle tankene mine. Nå har han begynt å prate som en foss, og jeg kan ikke en gang høre min fetters stemme svare. Den trenger seg inn gjennom ørene mine og inn i hjernen min, og jeg orker ikke å høre på den. På kjøkkenet koker jeg kakao som jeg putter i termos, åpner døren til boden for første gang siden jeg jaget ut Anders Alexander. Madrassen hans er allerede fjernet, ikke av meg. Den ligger sikkert på sengen til Karsten. Søppelsekkene derimot, ligger sammenkrøllet overalt. Nå må jeg kaste madrassen likevel. Helt innerst, rett bak støvsugeren, ligger soveposen. Jeg slenger den over skulderen og tråkker ned i støvlene igjen. Låser døren bak meg og tusler ned trappen. I natt skal jeg sove i trappeoppgangen, selv om Anders Alexander også ligger der. Eller?
«Nei!» utbryter jeg. Gangen er tom.

Tjuende desember

Tirsdag den tjuende desember står jeg i stuen med tunge øyelokk. Gjennom dem trenger bittesmå lys seg, inn gjennom neseborene strømmer en svak duft av edelgran. Jeg gnir meg i øynene, gjesper. Tårer kommer til, legger seg over øyeeplene og gjør dem mulige å åpne. Ved siden av treet står min fetter stolt, med en sag. I toppen henger en slags smilende sol.
«I morgen er det vintersolverv!» skryter han og peker på solen med sagen. «Jeg har vært ute og kappet ned et tre!»
«Hva?!» plutselig er jeg lysvåken. Jeg ser meg til venstre og høyere, snur hodet helt rundt, bøyer meg ned og kikker under stuebordet. «Kom noen seg inn?!» Det begynner plutselig å banke i ørene, banke i hendene, banke overalt.
«Nei, nei!» Han løfter hendene opp i lufta. «Jeg sagde det ned i går, og så sto det ute i gangen for å venne seg til temperaturen. Jeg tok det ikke inn i stua før i dag.»
«Jøss.» Jeg puster lettet ut og stirrer på treet igjen. Det er et godt gjensyn etter det treløse året i fjor, hvor jeg ikke orket og min fetter bare satt på loftet sitt og røyket hele dagen. «Så fint.» Jeg smiler. «Dette skulle mamma og pappa sett.»
«Ja…» Han ser tankefullt ut i luften. «Nei, vet du hva, ikke tenk mer på dem. Tenk på at du har ferie.» Han bøyer knærne og griper meg i armene, stirrer meg i øynene. Strikkegenseren blafrer litt etter den plutselige bevegelsen. «Tenk på at du har ferie, at du har kastet ut Anders Alexander, og at – « Han blir avbrutt av et høyt brak. Vi hopper i luften og snur oss mot stuevinduet i et fart, der braket kom fra. Noen har smelt en stige inn mot ruten, og det har oppstått en forsiktig sprekk.
«Så han fjernet stigen iallfall…» mumler jeg.
«Neimen i alle dager…» Min fetter klemmer armene mine før han slipper, begynner å liste seg på strikkesokkene. Jeg lister meg etter. Vi lister oss mot vinduet mens edelgranen holder vakt.

Emma:
Hva gjør du, sukkerblomst? Jeg sitter hjemme og spiser godteri og tenker på deg. Små kyssemunner som jeg sutter på med leppene dine i tankene… Åh, Kaja, når jeg kommer tilbake så skal jeg smøre deg inn med alle gode oljer jeg kan tenke meg og kysse deg overalt, over hele kroppen!

Karstens hode stikker opp. På ryggen har han en gigantisk ryggsekk, med noe stort som stikker opp og som jeg ikke kan identifisere. Øynene står ut av hodet som to kålhoder, de tjukke leppene er fulle av spytt. Jeg har ikke lagt merke til det før nå, hvor utrolig mye spytt Karsten produserer. Sveisen hans er lagt bakover med en antenne opp i luften, og når han ser at vi ser ham så smiler han fra øre til øre. Han løfter den svære, tykke hånden for å vinke, men før jeg rekker å vinke tilbake samler han kraft og slår inn vinduet. Vi hopper bakover, akkurat tidsnok til ikke å få glasskår i øynene. Nå sperrer min fetter opp øynene han også.
«Wow!» roper han. «Stilig!»
Karstens dresskledde arm lirker seg inn hullet i glasset. Hånden tar tak i hampen og drar opp vinduet, åpner det på vidt gap. Han lener seg fremover og ramler inn i stuen min med hodet først, den gigantiske sekken ramler av ryggen og blir liggende oppned. Han karrer seg på beina og børster støv av dressen.
«Godt å se deg!» smiler han fornøyd og folder ut armene. Jeg svelger, men munnen er knusktørr. Tar et forsiktig skritt mot ham og lar ham klemme meg inntil seg. Jeg holder pusten for ikke å puste inn støv, kjenner den gamle svetten trenge seg inn i neseborene likevel. Det er først nå jeg virkelig legger merke til hvor svær han er. Han virker ikke overvektig, bare meget muskuløs, robust. Ikke som Anders Alexander, ikke spinkel og mulig gå kaste en lasso laget av gavebånd rundt. Ikke lett håndterlig, lett å kommandere. Karsten. Stor, sterk og dominant, med en kjærlighet for å bli behandlet som en konge.

Jeg setter meg rådløs ned i sofaen og begynner å sutte på vannflasken min. Stirrer på juletreet, som den eneste gjenstående tryggheten i rommet.
«Så koselig med besøk,» traller min fetter og hjelper Karsten med å åpne ryggsekken. De begynner å brette ut den store saken som sto ut av sekken, slå den opp midt i stuen. «Nice,» fortsetter min fetter, «så bra du tok med egen seng. Vi har ikke noen gjesteseng, skjønner du. Det var derfor Anders Alexander sov i boden.»
«Aha,» hører jeg Karsten svare med den hule traktstemmen. «Hehe, ja, det er jo der hushjelper hører hjemme. Sov, sa du? Bor han ikke her lenger?»
«Nei, Kaja kastet ham ut i går… Stakkars… Hvem vet hva han skal finne på nå, eller hvor han skal bo. Jeg snakket med ham for noen dager siden, og da sa han at han ikke hadde noe hjem.»
«Det er ikke greit nei… Hm…» Karsten kremter litt, det høres ut som om det er mye slim i halsen hans. De begynner å pakke ut et stort, overdådig dyprødt teppe i fløyel, som de sammen legger utover sengen. En fløyelspute i samme farge, med gullbroderier. Karsten slår opp et bærbart bor som han plasserer en duk på, og plasserer et bilde av Jesus på toppen. Og et maleri av Solkongen. «Sånn ja…» sier han med smilestemme. «Nesten som hjemme. Skulle hatt noe stearinlys også, kanskje. Kan du finne fram ett?»
«Det skal jeg,» svarer min fetter lydig og springer ut av rommet.

Kaja:
Jeg tenker på deg også. I går lot jeg som du sto utenfor soveromsvinduet mitt i snøen, og at jeg slapp deg inn gjennom vinduet og ga deg et stort kyss. Det var så romantisk. Kan du gjette hvem som kom inn gjennom vinduet isteden?

«Vær så god,» gliser min fetter og tenner jasmine-lyset fra Emma. «Vil du ha noen forfriskninger også? Jeg har noe likør oppe, fra muttern. Tanta til Kaja.» Han peker på meg.
«Jøss!» Karsten slår de svære hendene sammen så støv flyr til alle kanter. Jeg hoster. «Er dere søskenbarn, dere da? Hehe… Naughty…»
«Herregud.» Jeg himler med øynene.

Emma:
Hæ??? Hvem var det som kom gjennom vinduet ditt? Skulle ønske det var meg… Vakre, gode, snuppe-luppe-Kaja-mor…

«Nei, det er ikke noe sånt,» forklarer min fetter og setter seg på sengen til Karsten. Karsten setter seg ved siden av, klapser min fetter humoristisk på låret. «Jeg bare leier oppe på loftet, skjønner du.»
«Kaja sa at det var fullt av familie her, i telefonen. Eller på melding.» Han klør seg tankefullt på haken. «Husker ikke helt hvor det var hun sa det, men det var i hvertfall det hun sa. Så jeg trakk meg jo stille tilbake, som vanlig folkeskikk tilsier… Men, her er jeg, og kan ikke se noe familie. Bortsett fra deg, men du bor jo her som du sier… Løy du, Kaja?»
«Hm?» Jeg ser opp fra telefonen.
«Løy du til meg da du sa at det var fullt av familie her?»
«Nei da…» Jeg rynker pannen. Når jeg ser ned i hendene mine oppdager jeg at de skjelver, så jeg legger dem forsiktig i fanget. «Jeg løy ikke, men de er rett rundt hjørnet. Så… jeg tror ikke de ville blitt så glade hvis de så at jeg hadde en voksen mann på besøk.»
«Men, Kaja da!» ler min fetter. «Jeg kan jo bare si at det er en venn av meg. Meg kan de jo ikke bestemme over, jeg er jo tross alt en voksen mann, siden man må være voksen for å få lov til å ha nære relasjoner og sjelevenner med annen alder… Det skulle vært annerledes. Energier henger seg ikke fast i alder og tall, de flyter fritt i tid og rom og univers. To personer kan være sjelevenner uansett alder, ikke som folk tror, med maktforhold og så videre, selv om de fleste kompliserer det unødvendig.»
«Du sier noe der.» Karsten klapper min fetter på skulderen. «Stilig strikkegenser du har, forresten. Har du strikka den sjæl?»

Nittende desember

Jeg våkner til old school hip hop spillelisten til min fetter, i behagelig volum der ute i stuen. En slags rytme i kroppen som får meg til å danse ut av sengen og stille meg ved soveromsvinduet. Fremdeles mørkt. Min egen refleksjon i vinduet, pysjamas med bilde av juletrær. De brune lokkene til alle kanter, men på en litt stilig måte. Hvis det bare ikke hadde stått så mye ut til venstre. Jeg har lyst til å danse foran vinduet, bryr meg ikke om at noen ser meg. Regndråpene renner nedover ruten på andre siden, forteller meg at det ikke er sjans i havet for at det blir snø i år. Ikke her. Kommer det egentlig snø i desember lenger? Eller var det bare de første årene av mitt liv? Jeg ser for meg Emma på andre siden av ruten. Hvis hun sto der på verandaen og snøen lavet ned, plasserte de bleke hendene på ruten og smilte som i en undertøysreklame med jule-tema, blåste dogg på ruten og tegnet et hjerte til meg. Strakte hendene opp mot himmelen og lukket øynene. Og så åpnet jeg vinduet, og hun klatret inn og ga meg et stort kyss og omfavnet meg sånn at jeg også fikk snø på meg. Min fetter skrur opp musikken. En mann spør «can I kick it?», og et kor svarer «yes you can!» Så rapper han. Jeg danser ut av soverommet, danser bort til boden. Rett utenfor står en pose med diverse innpakningspynt. Gavepapir, sløyfer, bånd. Noen tynne vanlige bånd, men også noen tykke som jeg fikk med meg da jeg takket ja til gaveeske i en eller annen butikk. Jeg trekker ut det lange, hvite silkeaktige båndet, snurrer det rundt og rundt som på en lasso. Det er på tide å kaste ut Anders Alexander.

Karsten:
unnskyld for at jeg foreslo det med rabatt… jeg har jo masse penger, trenger ikke rabatt.. var mest fordi jeg har fått billigere tilbud av noen andre før, men de svarer ikke de heller. Kan jeg komme i morgen. Siste bud. Trenger dressen børstet. 1000 kr, 1 time. Pls… mvh karsten.

Anders Alexander:
Herskerinne… Skal du ikke straffe meg for at jeg lånte klærne dine… Se, her er et bilde av meg i undertøyet ditt som jeg tok i går…

Emma:
Herregud! I dag tidlig prøvde Jakob seg på meg, men han må ikke tro at det er han som bestemmer. Jeg ble skikkelig oppgitt og gikk til et annet rom og så på porno isteden, bare på trass. Blæ. Savner deg, bby! Du er solen og månen og stjernen!

Janette Martinsen fra kommunen:
Kommer innom en dag snart for å se hvordan det står til. Ha en god juleferie. MVH Jeanette Martinsen, fra kommunen.

Han sitter på gulvet med telefonen i hånden, sitter garantert og redigerer bilder, skriver teite tekster på dem og sender meg meningsløse tekstmeldinger for å tiltrekke seg min oppmerksomhet. Nå myser han i lyset fra gangen, blendet av den plutselige forandringen. Jeg fortsetter å svinge tauet rundt og rundt i luften. Det mister litt fart, deiser ned i gulve. Jeg bøyer meg og river telefonen ut av hånden hans. Det trengs ikke så mye kraft, den faller i gulvet med et bittelite dump. Prøver å få tak i hendene hans, men han trekker dem til seg. Jeg lager en bue på båndet og kaster det rundt ham, strammer hardt. Han blir sittende stiv som en pinne og vippe frem og tilbake. Nå er det bare å dra… dra… dra… Jeg lener meg bakover med all min vekt, kjenner hvordan hendene bare så vidt klarer å holde båndet. Glipper jeg nå, kommer jeg til å fly veggimellom. Det gjelder å ikke gi opp, men bare dra… dra… dra… før eller siden må han glemme å stritte imot og bare fly etter meg, fly gjennom rommet og rett ut ytterdøren. «Kom igjen da!» roper jeg sint, slipper båndet litt og begynner å dra i rykk isteden. Det hjelper litt, boksestoffet hans er til stor hjelp nå. Han sklir bortover parketten. Prøver å gripe i gulvet med neglene, men det er ikke så lett å få riktig tak når han har armene bundet inntil kroppen. «Kom igjen…» fortsetter jeg. Rykk. Rykk. Rykk. Jeg er glad han sitter med beina i kors på den måten, og for at han har på seg sokker. Jeg bøyer hodet fremover mot dørklinken og griper den med tennene. Det kalde metallet smaker som blod, gjør vondt mot tennene, men jeg biter bare hardere. Med et nødskrik får jeg døren opp, vinden hjelper meg, og så sklir den sakte ut.
«Skal du kaste meg ut?» spør Anders Alexander dumt.
«Ja.» Jeg stiller meg bak ham og begynner å sparke. Overkroppen hans ramler fremover, over dørkarmen. Ansiktet smeller ned i gulvet. Jeg har ikke tid til å sjekke hvordan det går, men han roper forskrekket. Jeg griper beina hans. Nå som godt over halvparten av vekten er borte, er ikke jobben så tung. Jeg løfter dem opp og kaster så hardt jeg kan, driter i hva slags stilling han eventuelt måtte lande i. Når jeg smeller igjen døren og låser den så fort jeg kan, hører jeg et skrik og et voldsomt brak etterfulgt av mange mindre dumpelyder og så et brak til. Jeg griper døra for å sjekke om den virkelig er låst, den står stille. Den er låst. Han har ikke nøkkel. Han er for dum til å dirke opp låser. Samme hva som skjer nå, skal jeg IKKE åpne. Uansett hvem som ringer på. Uansett hva slags meldinger jeg måtte få.

«YES!» roper jeg, mens jeg løper ut i stuen. Min fetter har tent adventslysene og slått på den gigantiske lavalampen, en merkelig kombinasjon. Jeg får øye på ham i lyset fra lavalampen, sittende i lenestolen i andre enden av stuen, stort sett mørklagt.
«Jøss,» kommenterer han. Han stirrer opp fra boken han har i fanget – den heter visst Lolita. «Hvordan går det?»
«Det går bra,» svarer jeg andpustent. «Jeg har nettopp kastet ut Anders Alexander.»
«Å.» Han rynker pannen. «Så kjipt. Jeg likte ham, så på ham som en slags venn… Liker du ikke at jeg har venner, Kaja?»
«Jeg driter i om du ser på ham som en venn,» stønner jeg. Lar vekten min trekkes mot tyngdekraften, knærne smelle i gulvet og hodet synke ned i hendene. «Synes du virkelig de fem minuttene i døgnet du bruker på å prate med ham er verd at jeg må lide hele tiden?»
«Tull.» Han rister på hodet. «Det er jo ikke å lide, det å ha en venn på besøk. Han er jo vennen din, er han ikke? Selv om han har det litt vanskelig nå og er litt slitsom. Du hadde vel ikke likt det hvis Emma hadde kastet en lasso rundt deg og kastet deg ut?»
«Emma hadde ikke trengt å gjøre det mot meg.» Jeg stirrer strengt på ham. «For jeg hadde faktisk gått når jeg merket at hun begynte å få nok. Jeg er ikke helt tom for sosial intelligent. Dessuten er han ikke noe glad i meg, han vil bare ha noen som kan tilfredsstille de rare interessene hans.»
«Ja?» Min fetter vifter med boken, som om den beviser noe. «Venner er ikke alltid like morsomme å være med, men det er i hvertfall bedre enn å være alene. Noen ganger må man ofre seg litt for en venn.»
«Han er jo ikke en venn.» Jeg reiser meg og river fra ham boken så han skal slutte å vifte med den. Slenger den hardt på stuebordet.

DING DONG.

«Bare ignorer det,» sier jeg kjapt. «Det er sikkert ham.»

Attende desember


«I dag kan jeg tenne det fjerde lyset, et lys som skal brenne opp Karsten.
Brenne den støvete dressen hans, til ære for desember nummer atten.
Så har jeg tent fire lys i dag, for alle jeg virkelig hater.
Jeanette og Emma og Karsten og Anders, som inne i boden seg later.»

Karsten:
Hei og god formiddag Kaja… prøvde å få tak i dg i går, men fik ikek noe respons… venter spent… håper på positivt svar, mvh karsten…

«Hva synes du, herskerinne?» Anders Alexander må ha magiske evner. Det var ingen måte jeg kunne ha hørt ham liste seg ut av boden på, ingen måte jeg kunne hørt ham liste seg over gulvet. Det er akkurat som om han svever over bakken når han beveger seg i rette linjer over gulvet. Nå lyses han opp av adventskransen, står der som det eneste i rommet som ikke er mørklagt. De kjedelige klærne er borte igjen. Den lille, svarte magetoppen med påskriften «SWAG» dekker brystvortene. Jeg følger veiviseren med blikket mellom ribbena, ned mot navlen med en stor klump navlelo og ned til det grå skjørtet som er altfor stramt på ham. Midt på skjørtet står det ut en bul. Han har ingen sokker, tærne peker alle veier med en gul oppsprukken tånegl og lo fra de stygge, svarte sokkene som jeg ikke vet hvor lenge han har gått med.
«Nå må jeg vaske klærne én gang til.» Jeg himler med øynene. «Hvorfor kan du ikke dusje før du stjeler klær fra klesskapet mitt?»
«Jeg ville bare se ut som en skikkelig hore-tøs, Kaja… Det er jo det jeg er.»
«Så, hvis man går i jenteklær så er man en skikkelig hore-tøs?» Jeg løfter slukke-hatten som hører til adventskransen og slår den mot håndflaten. Vi pleide å ha slukkingen som ritual like mye som tenningen, vi pleide å synge «å min lille gode hatt, hjelpe til å si god natt». De gangene min fetter kom på besøk i desember, løp han alltid ut av rommet når den delen kom. «Ikke slukke, bare tenne!» ropte han. «Ikke slukke, bare tenne!»
«Jeg er det,» forklarer Anders Alexander pedagogisk. Stirrer rett frem med uskyldige øyne. «Jeg er din lydige slave.»
«Ok.» Jeg løfter mobilen min for å se opptatt ut.

Emma:
Å, herregud… Jeg er så dritt lei nå, og faktisk veldig lei meg. Nå har jeg prøvd å ta initiativ til sex med kjæresten min – Jakob – utallige ganger, men han gidder ikke fordi han bare skal spille TV-spill. Han kan jo ikke tilfredsstille meg jo! Jeg savner deg. Han spiste også noe sopp i går og ble helt dust, og han rotet i hele huset mitt sånn at jeg måtte rydde til klokken ett i natt… Jeg har egentlig lyst til å bare dumpe hele vraket, men det er så vanskelig når han oppfører seg så rart. Er redd han skal bli helt gal og banke meg opp, liksom… Hvorfor kan han ikke bare DØ???? Elsker deg Kaja min, du er det som holder meg i live i en ellers håpløs, meningsløs, rotløs og tom hverdag.

Jeg trekker på smilebåndet, men den varme følelsen i brystet mitt tilsier et smil på størrelse med et høyhus. Jeg vil lese den én gang til, men løpende skritt nedover trappen avbryter meg. Min fetter, som fremdeles er ikledd slåbrok, kommer busende inn i stuen. Øynene er nesten klistret igjen. Håret henger slapt nedover skuldrene. Han kommer rett fra dypeste dvale, og han holder telefonen sin opp i ansiktet mitt.
«Det var til deg,» mumler han og snur. «Bare legg den i trappa når du er ferdig du…»
«Hallo?» Jeg stirrer irritert på Anders Alexander så han skal skjønne at han bare kan våge seg på å begynne og prate til meg mens jeg snakker. Sikkert tante.
«Hallo og god formiddag, Kaja.» Det er Karsten. Stemmen er ekstra hul i telefonen, som om han snakker gjennom en slags trakt. «Det er Karsten her. Jeg har prøvd å få tak i deg
«Ok…» Jeg nistirrer på Anders Alexander som for å ha noe annet levende å holde fokus på. «Vennligst slutt med det.»
«Men, du skylder meg – «
«Jeg skylder deg ikke noe som helst, vi har gjort oss ferdig med alt hver gang du har forlatt huset, uten å ha noe uoppgjort verken den ene eller den andre veien. Det ville være hyggelig om du kunne la oss være i ferd.»
«HVEM ER DET?» roper Anders Alexander.
«AU!» roper jeg, «IKKE ROP!»
«ER DET KARSTEN?» Han bøyer seg nysgjerrig framover. Dette er den høyeste mengden engasjement han noensinne har vist.
«Hehe, er det bråk der hjemme?»
«
Sikkert.» Jeg himler med øynene. «Emma har reist hjem, og det er veldig mye juleforberedelser her, masse familie. Jeg har ikke tid å investere i deg akkurat nå, spesielt ikke til en tåpelig pris. Hadde jeg hatt noe som helst tid til overs, ville jeg ha brukt den på noen som syntes det var verdt pengene og ikke drev og prutet. Det er faktisk utrolig respektløst, man gjør ikke sånt her i Norge.»
«Tror du ikke jeg vet hvordan man gjør det i Norge?» Karsten humrer i den andre enden. «Jeg har bodd i over femti år, jeg er nemlig født her og oppdratt av norske foreldre som igjen er oppdratt av sine norske besteforeldre. Jeg er mer norsk enn deg, som er utsatt for mer globalisering. Så ikke belær meg i hva som er norsk og ikke norsk.»
«
Jo, det må jeg tydeligvis.»
«Jeg var hos noen som børstet dressen min for tohundre kroner.»
«Da får du gå dit. Ha det bra.»
«Nei vent, ikke – « Det er i øyeblikk som dette at jeg skulle ønske man fremdeles hadde gamle telefoner så jeg kunne slenge på røret. Isteden trykker jeg veldig hardt med fingeren mot skjermen, kanskje enda hardere enn hva den har godt av.

«Det er på tide å få deg inn i det jævla boden.» Jeg reiser meg opp, stiller meg bak Anders Alexander og begynner å dytte. Han lener seg bakover, jeg lener meg framover. Jeg har balansen på min side. «Når du er i boden skal du ta av deg klærne mine, og så vasker vi deg i morgen. Det vil si, du vasker deg. I dusjen. Med såpe. Og så kan du reise hjem.»
«Vil ikke hjem,» forklarer han saklig, som om jeg ikke visste det fra før.
«Det driter jeg i.» Jeg smeller igjen døren bak ham. Nå kan han sitte der og ha det så godt. Jeg vrir om nøkkelen, lener meg mot treverket og puster tungt. Til tross for at jeg knapt har matet ham, veier han fremdeles mye mer enn meg.

Når jeg har satt meg tilbake i sofaen igjen, tar det ikke lang tid før det begynner å tikke inn bildemeldinger på min kjære telefon. Når jeg åpner dem ser jeg Anders Alexander posere på rommet mitt i mine klær, dytte ut rumpa og lage en tåpelig kyssemunn. Under står det:
Hvis jeg ikke gjør som du sier Kaja, så kan du true meg med å poste dette på internett… Du har meg på kroken nå, herskerinne Kaja!
«Flott,» mumler jeg og åpner den neste. Anders Alexander i undertøyet mitt, tissen som henger så vidt utenfor de rosa blondene. Jeg sperrer opp øynene. Favoritt-trusen min! Nå må den kokes i førti timer før jeg kan ta den på meg igjen, og den er skjør i utgangspunktet. «Fy faen.» Jeg griner på nesen, på kinnene, på munnen og i hele ansiktet. I morgen skal han til helvete ut herfra.

Syttende desember

På lørdager senker roen seg. Det er den ene dagen i uken hvor jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet; det er ikke noe sted jeg skulle ha vært men valgte å ikke møte opp, ikke noe sted jeg skal til i morgen som gjør at jeg må forberede meg allerede i dag, og ikke noen personer fra kommunen som jeg skulle ha snakket med i telefonen men som jeg avviste i frykt for å ende opp med å kjøpe et abonnement på kosttilskudd.

Det er kanskje også derfor jeg kan stå tidlig opp. Jeg har sovet godt, helt uten frykt – blitt uthvilt til å møte de mørke morgentimene. De som er helt like som de mørke nattetimene, bare flinkere. Derfor lar jeg lungene og magen tømme seg helt for luft mens jeg synker ned i det varme badekarvannet. Ser ingenting annet enn den mørke innsiden av øyelokkene. Kjenner munnvikene trekke seg fornøyd oppover – helt av seg selv – endelig. Mange ville sagt at jeg ikke fortjente det. At de har slitt og strevet på skolen hele uken med både prøver og lekser og oppmøte, men jeg har også arbeidet – inne i hodet mitt. Hver dag. Og, hodet kan man ikke gå hjem fra uansett hvor fort man går.

Nok om det. Se heller for deg meg, Kaja, akkurat nå. Det er helt mørkt. Jeg har fyrt opp alle eple- og kanelduftlysene jeg eier på badekarskanten. Badeskum. Helt alene, vakker og myk bare for min egen skyld. Jeg vil dekke til de glatte leggene og aldri la noen røre dem, bare ha dem for meg selv. Jeg vil aldri se på et menneske igjen.
«Har du sett buksene mine?» Anders Alexander står så nærme badekarkanten at underbuksene nesten henger over på min side. Den stygge oransj-aktige fargen er det første jeg ser.
«Au!» kjefter jeg, for det neste jeg ser er barberhøvelen mot leggen og blod som blander seg med hvitt skum. «Du må ikke skremme meg når jeg barberer leggen.»
«Å.» Han stirrer upåvirket på nesetippen min. «Beklager, Kaja. Men, har du sett buksene mine? Og, hvorfor har du ikke snakket til meg i dag? Er du fremdeles sur på meg fordi jeg tisset i skapet i går? Hvorfor straffer du meg ikke? Jeg er en skitten hore som fortjener straff, Kaja.»
«Jasså ja.» Jeg lener hodet mot kanten. «Så Gud ser en annen vei i dag?»
«Hehe…» Han stirrer usikkert i gulvet. «Ikke vær slem da, Kaja…»
«Nei.» Jeg himler med øynene. «Hva faen gjør du på badet mitt+»
«Telefonen din ringer.» Han holder telefonen opp i fjeset mitt så jeg ikke kan se noe annet enn fargene på skjermen.
«Nå blender du meg.»
«Unnskyld, Kaja.» Han hoster brydd. «Men, ble du ikke glad for at jeg tok med telefonen din til deg?»
«Jeg la meg ikke i badekaret for å snakke i telefonen!» Jeg dytter knærne opp foran puppene, skyver meg opp, river håndkledet ned fra veggen og sniker det foran meg. Anders Alexander fortjener ingen hyggelige syn i dag. Ingen andre dager heller.
«Ånei.» Han drar den ene munnviken opp, lar den henge slapt ned. Et forsøk på skjevt smil. «Da må du vel straffe meg, da.»
«Nei, jeg gidder ikke straffe deg. Gå inn og legg deg i boden, vær så snill. Jeg skal tørke meg, ta på meg klær og drikke kaffe, jeg vil ikke…» Jeg rensker stemmebåndene, tar bedre tak i håndkledet, kjenner blodet flytte seg fra et sted i kroppen til et annet, vannet plaske og skvulpe over kanten i det jeg reiser meg, «… JEG VIL IKKE HA DEG HER, GÅ INN I BODEN, GÅ INN I BODEN, GÅ INN I BODEN, GÅ INN I BODEN NÅÅÅÅ!!!»
Anders Alexanders øyne sperrer seg opp på vidt gap, før han tumler bakover som truffet av en eksplosjon. Det er ikke den kåte frykten i blikket denne gangen – den er høyst reell. Han er redd for en seksten år gammel jente i håndkle som nettopp har skjært seg på leggen ved et uhell, livredd, ene og alene fordi hun bruker høyt volum. Jeg kan nesten ikke tro mine egne øyne. Jeg plasserer baken på den litt for kalde badekarskanten.

Karsten:
hallo?? Vi hadde 1 avtale. Jg får kome 2 gangr om dagn, mot at jg får rabat, 50% så jg kan komme mere på besk til dere.

Karsten:
snakker jg med kaja? Du er fin og deilig, tenker på deg mens jeg koser med den fine trusa jg fikk av dg………..

Karsten:
hvorfor ignorerer dere meg? Dere må nå inderlig si ifra hvis jeg har gjort noe galt jenter, det var virkelig ikke meningen. Hvis jeg har støtt dere på noen som helst måte, Kaja og Emma, er det bedre at dere sier ifra til meg enn at dere bare ignorerer meg på denne uhøflige og uprofesjonelle måten. Jeg savner å bli børstet støv av, av den fine & deilige hushjelpen deres også. HALLOOO

Tapte anrop: 46

Jeg løfter hodet og lytter etter Anders Alexander. Stille. Sannsynligvis har han gått tilbake til kottet sitt nå. Det eneste jeg hører er min fetter romstere på loftet. For ham er det ennå natt, men han møblerer ikke. Er det bra eller dumt?

Badekåpen får bli til en annen anledning, nå drar jeg bare på meg en stygg pysjamasbukse og en diger hettegenser, setter håret mitt opp i en praktisk topp. Drar ut strikken. Setter det opp på nytt. Fingrene skjelver, den blir kludrete. Det gjør ikke noe. Ikke egentlig. Pappa ville gått helt amok hvis han så det, revet ut strikken, dratt frem fletteboken og begynt å perfeksjonere hver detalj. Mamma ville insistert på at jeg klipte håret mitt kort og praktisk.

DING DONG.

Jeg skvetter. Prøver å huske hvem som ringer på og hvem som banker. Jeg har vel funnet ut at det er de fleste. Før var det bare han under og Emma som ringte på, kanskje tante hvis hun ikke spaserte rett inn. Nå er det alle. Alle i hele verden, bortsett fra Jeanette Martinsen fra kommunen som fremdeles bruker knoker. Så det er ikke henne. Det er ikke Jeanette Martinsen. Det er bra. Det er jo lørdag. Jeg holder pusten.

«Heisann, Kaja-plopp!» Han under slår hendene sammen. I dag har han på seg en Team Instinct skyggelue for å vise at han tilhører det gule laget på Pokemon Go, og den skygger for mesteparten av ansiktsuttrykket – men det høres ut som han smiler. I hvertfall til han kommer på at han egentlig var bekymret, og måper forskrekket. «Hva var det for noe voldsomt spetakkel?» De digre, klumpete hendene griper armene mine. Våt svette trenger gjennom det tykke stoffet. «Du skrek! Har noe skjedd?»
«Å.» Jeg må tenke fort. Jeg kan si følgende: «Hvordan får man noen ut av leiligheten sin, som ikke skal være der?» Så kan han ringe politiet, og så kan politiet komme og fjerne Anders Alexander. Så kommer barnevernet og lurer på hvorfor jeg har voksne menn i leiligheten min, og så vil de lure på hvorfor ikke tante er her og passer på. Så tar de meg med til en hyggelig kristen familie i Holmestrand, som overvåker hva jeg gjør døgnet rundt og nekter meg å treffe Emma igjen fordi hun har rødt hår. Jeg kniper igjen øynene. «Jeg øvde meg på å growle.»
«Skal du begynne i band?» Han gliser. «Kult! Respekt.» Han gjør hånden klar for en high five, som jeg klapser forsiktig. «Så bra at det ikke var noe galt, jeg ble skikkelig engstelig nå. Jeg så en utenfor i går som liknet veldig på en selger, og man vet aldri hva de kan finne på.»
«Så du noen utenfor som liknet på en selger?» Jeg rynker pannen. «Hvordan ser en selger ut?»
«Dress, vanlig hår og noen litt slitte sko som ikke passa helt til dressen.» Han grøsser for seg selv. «Selgere må ha sånne sko, siden de går så mye. De kan ikke gå rundt i finskoa hele dagen, for da blir de stygge. De fleste merker ikke åssen sko selgerne har uansett, de er for opptatt med å stirre uskeptisk på produktene deres. Du har ikke kjøpt noe vel?»
«Nei, jeg har ikke kjøpt noe.»
«Ok.» Han puster lettet ut. «Da er jo alt i orden.»

Sekstende desember

Fredag den sekstende desember er jeg syk. I hvertfall var det det jeg skrev til vekketjenesten. De har tross alt fraktet meg til skolen fire dager på rad nå, så det kan umulig være urealistisk nå. Hvem som helst kan bli syke en fredag den sekstende desember, spesielt når de spaserer hele veien hjem fra skolen. Myten om det er selve kulden som fører til forkjølelser, lever tross alt fremdeles i beste velgående. Kakaoen har fått en pause, nå er det kaffetrakteren som rår igjen. Surklelyden trer inn i hodet mitt og fungerer nesten som beroligende. Jeg kunne ha traktet vann dagen lang bare for å høre på den lyden, en lyd som bringer frem fjerne minner om tidlige morgninger med god tid, lekser ved stuebordet og foreldre som ennå ikke har stått opp.

Mens jeg skjenker kaffe til meg selv på den skinnende rene kjøkkenbenken, slår det meg at den nye gamle ensomheten ikke gjør så vondt som jeg trodde. I hvertfall ikke ennå. Mobilen har skreket og vibrert og pipet i ett kjør hele dagen, meldinger fra Karsten har poppet opp i hopetall og Emma har ikke skrevet noe kjærlighetsbrev til meg ennå – slik som hun iblant gjør rett etter hun forlater meg. Forlater meg. Forlater. Hvorfor føles det sånn?

«Det føles sånn når du vet at du er ute av tankene dems med én gang er borte,» forklarer min fetter med langsom, pedagogisk stemme. Han drikker ikke kaffe fordi han mener han ikke tåler koffein, så han rører honning rundt i den koffeinfrie teen min isteden. I dag har han tatt med seg en hjerteformet pute fra loftet sitt, og når vi setter oss i sofaen legger han den i fanget mitt. «Hvis du visste at hun tenkte like mye på deg som du tenker på henne, ville du ikke følt deg forlatt.» Han rister på hodet. «Jeg hadde en kjerring som manipulerte meg på den måten en gang. Vi var sammen i ett år.» Han stirrer tankefullt ut i rommet mens han fester håret sitt på toppen av hodet i en såkalt man-bun. Jeg vet ikke hva som skiller en man-bun fra en vanlig bun, men det er altså når man former håret til en slags kule på toppen eller rett bak hodet istedenfor å la det henge ned eller putte det i hestehale. Min fetter har spart på håret sitt i flere år for å ikke klippe bort «den han er». Jeg kjenner at den grønne ullgenseren egentlig er litt for varm for ham. En svak svettelukt siver inn i neseborene mine.
«Fortsett?» Jeg stirrer oppfordrende på ham mens jeg klamrer meg til kaffekoppen.
«Hun slo opp rett før sommerferien. Jeg gikk på skole da, så det ble plutselig veldig lite å gjøre og mye plass til å deppe. Jeg trodde hun var kvinnen i mitt liv, så jeg trodde ikke noe på at det var slutt. Jeg drev og sendte henne meldinger hele tiden, jeg var jo ikke vant til å snakke med noen andre enn henne om følelsene mine. Plutselig, da jeg virkelig hadde det vondt, var jo ikke hun der – for hun var jo grunnen til at jeg hadde det vondt. Men, av og til hadde hun lyst til å komme på besøk. Og da var alt som før. Helt til hun dro. Og da tror jeg jeg følte det sånn som du føler det nå.» Han fanger blikket mitt og holder det så lenge han kan. Min fetter har irriterende dypt blikk, skamløse og inntrengende pupiller som gjør at man må se vekk. «Jeg holdt på det så lenge det varte, helt til hun fant en ny person å underholde seg med, som betydde noe for henne. Jeg var bitter i mange år,» sukker han, «men,» og nå smiler han, «jeg er ikke bitter lenger.» Han trekker pusten dypt inn gjennom neseborene. «I dag ser jeg på henne som en av mine mange læremestere. Hun har lært meg mye om menneskelig kontakt og energier, om å bli selvstendig og ikke være avhengig av andres kjærlighet… Hvor negativt det kan være å låse kjærligheten og hjertet sitt og energien sin til én person… Da mister man alt. Da krever man for mye. Man må la kjærligheten flyte fritt, som en elv som renner ut i flere åpne hav – ikke en lukket kulp som gradvis blir mer og mer skitten, Kaja. Og, det tror jeg du også skal lære nå. Hvis du slipper henne fri og aksepterer hennes behov for å spre fri kjærlighet ut i flerfoldige relasjoner, kjenner på gleden henne når hun er forelsket i han der typen sin, og lar det være en del av din forelskelse, en del av styrken og kosmos i univers.» Han smyger armen sin rundt skulderen min og stirrer ut gjennom vinduet, som om han skal se på stjernene med meg. «For noen dager siden var det meteorregn, fikk du med deg det? Da gikk jeg rundt ute og bare så på stjerneskudd etter stjerneskudd… Magisk, altså…»
«Mhm.» Jeg nikker. Hvorfor kan han ikke bare si at Emma er en bitch og at vi skal tenke på noe annet?
«Det er ikke riktig,» fortsetter han, «det dere gjør med han fyren deres i boden. Kjærlighet kan ikke kjøpes. Den må flyte fritt.»
«Kjærlighet?» Jeg rynker pannen. «Det er ikke noen kjærlighet involvert. Han har mast på meg i sikkert fem år nå om at jeg skulle utnytte ham og presse ham for penger.»
«Penger er ikke alt.» Min fetter tar en lang, god slurk av teen sin og lukker øynene. «Kjærlighet er alt. Men ikke i parforhold.» Han rister på hodet. «Jeg har selv valgt å ikke låse meg til noen partner, og du som er singel Kaja, burde tenke litt på den samme innstillingen. Jeg ser jo hvor ulykkelig det gjør deg nå som du har et oppheng i hun der Emma, du er jo ikke den samme som du pleier. Det gjelder forresten ikke bare parforhold, det gjelder venner også. Bestevenner. Det er en dårlig tittel. La dem bare være venner, ikke bestevenner. Det er akkurat det samme som kjærester. Du blir sjalu når bestevennen din får en annen bestevenn, og når de ikke stiller opp gjør man det liksom slutt.»

Karsten:
Hvorfor svarer dere ik.? Jg har prøvet å ringe emma mange gangr, men telefonen hennes er av…

Det er rart. På den forrige meldingen skrev han som en voksen mann, mens nå er han tilbake på det primitive mann-uten-profilbilde-språket igjen. Det er som om han ikke gidder å skrive ordentlig når han blir ivrig eller desperat.

Karsten:
jg trodde vi hadde en seriøs avtale her… men dere er vist ikke seriøs… dt er jg! Kan jg kome i kveld???????

Karsten:
???????

Anders Alexander:
Kaja… Jeg har hatt et uhell… jeg sitter i mitt eget tiss her inne… jeg er et skittent menneske som fortjener straff.

«Ellers da?» Min fetter tømmer tekoppen i munnen og smiler forventningsfullt.
«Ellers?» Jeg rynker pannen. «Ellers tror jeg at jeg går og legger meg nå.»

Femtende desember

Når jeg sparker vekk jord på dørmatten torsdag den femtende desember, er det akkurat som om jeg også tørker vekk den friske luften og pågangsmotet jeg følte mens jeg gikk i hurtig tempo oppå den hvite rimen. Isteden puster jeg inn noe helt annet, en følelse av utmattelse. Emma har oppdatert meg jevnlig med meldinger om hva som skal skje når, men siden jeg har vært opptatt med å bli kjørt til skolen og gå hjem igjen, er kontrollen utenfor mine hender. Det kan hende det er den plutselige overgangen fra høy musikk på headsettet og spennende videoer i hodet, til den kjedelige gangen med grell belysning og dørgende stillhet. Jeg prøver å lytte til huset mens jeg henger jakken på stumtjeneren. Ingenting. Døren inn til stuen er lukket, noe den ikke var da jeg dro.

Emma sitter på rommet mitt i lenestolen og stirrer ned i telefonen sin. Hun er fremdeles ikledd pysj, silkeskjorts og silkebluse med blonder. En hvit farge som får håret til å minne om blod på laken. Hun stopper opp i tekstingen og titter opp.
«Anders Alexander har lyst til å trekke seg,» begynner hun. Gjør tegn til at jeg skal sette meg i sengen, noe jeg øyeblikkelig gjør. Emma har tegnet øyebrynene ekstra skarpe i dag, som for å tydeliggjøre sitt dårlige humør. «Kanskje du kan snakke vett til ham? Jeg har prøvd med alle slags trusler, men han hadde et helt annet ansiktsuttrykk enn vanlig og sa at han ikke turte å fortsette fordi han var redd for at familien hans skulle finne ut noe og fordi Gud ikke likte det.»
«Gud?» Jeg himler med øynene og lener ryggen mot veggen. Hjertet synker ned i magen, hvor magesyren etter hvert vil påføre det store skader. «Han snakket om Gud for tre år siden også, men jeg trodde han hadde lagt det på hyllen.»
«Okei…» Hun trommer de lange neglene mot haken og rynker pannen. «Da går det kanskje over, da.. Får vi håpe…»
«Vi får se. Kom og sett deg her isteden, da.» Jeg klapper på puten ved siden av meg. Det er ikke naturlig å komme inn i rommet på denne måten uten å bli overfalt av klemmer og gode dufter, det føles tomt. Emma reiser seg nølende, legger mobilen på lenestolen. Nøler. Løfter den opp igjen og slår seg ned ved siden av meg. Nå er det sjampoen som parfymerer omgivelsene, en interessant sjokoladeduft.
«Jeg syntes det var behagelig å sitte overfor deg,» forklarer hun. «Så jeg kunne se deg inn i øynene.»
«Du kan jo se meg inn i øynene når du sitter ved siden av meg også. Det er bare å snu hodet.»
«Ja.» Hun humrer. Skraper neglene mot det bare låret, klør på dragetatoveringen som akkurat kommer til syne under shortsen. Hun smatter med leppene og skal til å åpne munnen, men et lite klikk i soveromsdøren får oss begge til å snu oss.
«Hei jenter…» Anders Alexander stirrer på oss. Det er som om han prøver å gjøre øynene sine større enn de er, men det funker bare på det ene øyet. Det andre nekter å bli med. Han har skiftet fra den stilige uniformen til dumme jeans og den patetiske utvaskede lyserosa-aktige skjorten med nøyaktig samme farge som ansiktet. Lommeboka hans titter så vidt opp fra lommen i buksene, får ham til å se gruelig kjedelig ut. Det er ingenting som stikker seg ut. Han er det minst flatterende jeg noensinne har sett.
«Ja?» Jeg hever øyenbrynene. «Så… Nå skal du liksom bare slutte? Etter å ha tvunget deg inn i leiligheten min gjennom å manipulere sykepleierne dine?»
«Nei…» Han sperrer opp øyet en gang til. «Det var ikke det jeg hadde tenkt. Jeg mente bare at jeg var sliten… Og jeg må tenke litt på familien… Og på Gud da…» Det siste nærmest mumler han ned i gulvet, som om han skammer seg over Herren sin. Telefonen min vibrerer.

Karsten:
Hei jenter! Det var hyggelig å komme på besøk i dag, håper Kaja fikk litt av kaka hun også selv om hun ikke var hjemme. Det er jo hennes leilighet. Neste gang jeg kommer vil jeg gjerne se en hel film på TV mens den koselige hushjelpen deres børster støv av meg. Hva tenker dere om det? Som dere kanskje har skjønt er jeg en veldig bemidlet mann, men penger tar jo slutt en gang de óg. Så siden jeg kommer så ofte så lurte jeg på om jeg kunne få en rabatt, sånn at jeg kan komme enda oftere? Gjerne et par ganger om dagen. Dere må gjerne også skaffe en svart hushjelp, helst med pupper. Det hadde vært spennende. Hilsen meg, Karsten.

«Herregud,» banner Emma. «Har han klikka helt nå da? Jeg som likte ham.» Hun rister på hodet. «Nei Anders, du får gjøre hva faen du vil, bare vær tydelig. Vi skjønner ikke en dritt av hva du sier.»
«Nei,» samtykker jeg. «Det gjør vi ikke.» Jeg rister på hodet.
«Jeg ber bare om en liten pause,» sukker han. «Jeg sier ifra når jeg er klar. Kan jeg gå å legge meg i kottet enn så lenge? Jeg har ikke råd til toget hjem.»
«Så du tenkte du skulle være her for alltid?» Jeg reiser meg. Skal til å ta et skritt mot ham, men ombestemmer meg i det jeg kommer på hvordan han lukter. «Vi kan godt gi deg penger til reisen hjem, det er ikke noe problem. Bare ikke dra i dag og kom tilbake i morgen. Jeg gidder ikke å ha deg rekende inn og ut av leiligheten.»
«Bare gi meg litt tid.» Han snur på helen. Jeg og Emma stirrer på hverandre. Det smeller i boddøren. Emma løfter hendene langsomt.
«Ooookeeeeei,» påpeker hun lavt. «Herregud.» Hun løfter telefonen sin igjen og setter opp et misfornøyd grimase. «Jakob har mast og mast i hele dag,» forklarer hun og tar hånden min i sin. «Han ble helt fra seg da han skjønte at jeg ikke var hjemme, og nå skal han plutselig ta første fly hjem. Så.» Hun kaster enda et blikk ned i skjermen. «Neste tog går om en tre kvarter, så hvis jeg bestiller taxi nå så skal jeg rekke det ganske bra. Jeg har jo tusen ting jeg må gjøre, familien Grand Rosenvik og han fotografen lar meg jo ikke være i fred et minutt. Jeg la gaven din i nattbordskuffen.»
Jeg kaster et blikk over rommet. Klærne hennes for i dag ligger pent brettet ved siden av lenestolen, og ingen andre eiendeler ligger slengt rundt. Hun har allerede pakket. Magesyren begynner for alvor å tære på hjertet som ligger og bader i magen fremdeles. Hvorfor må folk alltid si ifra i siste liten før de drar? Hvorfor kunne hun ikke sagt noe i dag tidlig eller på en eller annen måte forberedt meg på at jeg skulle sove alene i natt?
«Okei.» Jeg løfter på munnvikene, håper det ser ut som et smil. «Det var hyggelig at du kunne være hos meg så lenge denne gangen.»
«Hva sa du?» Emma kikker opp fra telefonen. «Sorry, jeg sendte melding til taxien. Jeg digger at de har fått sånn meldingssystem.»
«Jeg sa bare at det var hyggelig med så god tid,» kremter jeg. «At vi kunne se hverandre lengre enn et kvarter, liksom.»
«Haha, ja. Det kan man si.» Hun griper hånden min igjen og gir den et kyss.

Emma er den kjappeste jeg vet til å pakke og kle på seg. Før jeg vet ordet av det er hun ikledd kåpe og støvletter, de høye helene som får henne til å se ut som en superstjerne. Hun griper armene mine og klemmer meg på akkurat samme måte som da hun kom, bare at nå vet jeg at det fjerne minnet om den ensomme jenta er rett rundt hjørnet. På en eller annen magisk måte løper hun helt lydløst ned trappen, smeller ned utgangsdøren med intet mer enn et forsiktig klikk. Jeg blir stående i trappeoppgangen og stirre på døren, kjenne kulden snike seg opp trappene og inn i gangen min. Det er fremdeles luktfritt her, bare en svak eim av grønnsåpe. Jeg lener hodet mot dørkarmen og lukker øynene.